Vestlandsnaturen oppleves som unik med trange fjorder og monumentale fjell. Det kan nesten føles litt blasfemisk og lage bilder av dette. For å gjenskape opplevelsen av å være i dette landskapet må man fortolke, legge til og trekke fra. Kanskje kan jeg klare å fange en liten flik av dette storslåtte som med sin foranderlige atmosfære forskyver perspektivene og med sine raske skiftninger av vær og vind aldri står stille.
Fra atelieret i Hjelledalen, en dal med sine bratte fjell kronet med breer kan jeg se 5-6 klimasoner samtidig. En trang dal som også gir meg en kontinental følelse. En Manhattanopplevelse med himmelen som en smal stripe mellom fjellene.
De mektige fjelltoppene er ikke tilgjengelige og kan ikke røres bare sees. Et uoppnåelig rom. Som en fjellklatrer kan jeg beskrive en steinstruktur i 1400 meters høyde. Laveringsteknikken i maleriet og litografiet har gitt meg gode muligheter til å fortolke disse fjellstrukturene. Et utrykk som går igjen i mine figurative bilder med nakne menneskekropper i abstrakte rom og i landskapsbildene med bratte fjell og daler.
På samme måte som mine figurative arbeider har gitt meg en god anatomisk forståelse som har satt seg i hånden, har landskapsanatomien satt seg på netthinnen.
Landskapsbildet er en farlig genre med mange aktører som mener sitt. Det jeg søker er å fange en stemning, et øyeblikk av noe som er borte i det neste og samtidig dempe det rent beskrivende og naturalistiske.
Jostedalsbreen er min nærmeste nabo, en smeltende ismasse som med et klima i forandring, er som en døende dinosaur. Breen ligger der og med sine lange armer fanger den vær og vind i dette landskapet ut mot det store havet.
Det jeg ønsker er å formidle harmonien og fullkommenheten i en menneskekropp eller opplevelsen av å bli slått i bakken av overveldende vestlandsnatur. Og kanskje jeg som en gammel mann kan vandre rundt i den samme allmektige naturen.
Slik handler mine bilder om den monumentale og det tidløse vi som mennesker alltid står overfor.